I boken "Sosial læring" av Krokan, skrives det om hvordan hyppig ros og anerkjennelse for det vi gjør, øker dopaminnivået i kroppenvår, og får oss til å føle oss gode. Dette fikk meg til å tenke på noen dataprogram jeg har observert bruk av i blant annet matematikk og norsk på barnetrinnene. I matematikktimene kunne elevene på stasjonsarbeid regner matematikk på hver sin data. Elevene brukte headsett, og programmet "snakket" til dem mens de regnet og sa f.eks "Bra", "Dette var riktig" eller "Prøv igjen" osv. Elevene fikk umiddelbar respons på den oppgaven de regnet, og visste med en gang om det var riktig, eller om de måtte regne på nytt. Elevene fikk også ros når de regnet riktig, og etterhvert kunne de regne vanskeligere oppgaver og velge ulike nivå.
Jeg ser på bruk av slike programmer i matematikk som en kjemperessurs, og en fin måte å variere matematikkundervisningen på. Som lærer kan man ha vanskeligheter med å rekke over alle elevene i løpet av en time, og mange kan sitte å vente på hjelp, eller regne feil uten å vite det. I disse matematikkprogrammene på data får alle elevene tilbakemelding på det de gjør, noe som kan gi økt motivasjon og læring for videre arbeid. Elevene kan også velge å regne på ulike nivå, noe som gjør at matematikken blir mer tilpasset den enkelte.
Fin kobling mellom læringspsykologiske mekanismer, redegjort for av Arne Krokan, og bruk av pedagogisk programvare. Det viktigste du påpeker er kanskje at tradisjonelle undervisningsopplegg med individuell oppgaveløsning fra boka ikke gir god læring. Utfordringa for læreren blir da å kreere læringsaktiviteter der elevene er aktive, samarbeider og får respons.
SvarSlett